torsdag 12. november 2009

Tragedien

Det er i disse dager 91 år siden det endelig ble satt sluttstrek for den sannsynligvis største tragedien - for ikke å si katastrofen - i Europas historie. Millioner av unge menn mistet livet, eller ble krøplinger for livet, tilsynelatende uten en hensikt som kan kaste et slags forsonende lys over det hele i ettertid.

En av disse millionene var John "Jack" Kipling, sønn av dikteren Rudyard. Jack var en av 75 000 falne i det som ble kjent som slaget ved Loos, som endte i det Wikipedia lakonisk kaller en "pyrrhic British victory".

For noen år siden kom det frem i et intervju at pressemannen Kåre Valebrok likte å lese bøker om første verdenskrig på fritiden. Kulturradikale skribenter tilknyttet Dagbladet var ikke sene til å bruke dette til å latterliggjøre Valebrok - tenk at han brukte tid på denslags, "voksne mannen!" i stedet for å lese viktigere ting som Fittstim, Da Vinci-koden eller Märthas englebøker!

Jeg nevner denne episoden fordi den illustrerer dagens Europa, som er preget av historieløshet for ikke å si historieforakt, og en dyp skepsis til alt som smaker av egen kultur. Dette Europa er selv på mange måter et produkt av krigen, som etterlot en dyp kløft mellom "gamle dager" - tiden før - og alt som har skjedd siden.

Charles Taze Russel, grunnleggeren av Jehovas Vitner, skal i sin tid ha spådd dommedag i 1914. Det er fristende å gi Russel rett i dette. For det var så avgjort verdens undergang, slutten på en verden som hadde vært og på alt den kunne ha blitt.

Jeg overlater til den ikke ukjente sangeren og historikeren Andrew King å avslutte dagens post. "Have you news of my boy, Jack" med tekst av Rudyard Kipling, dedikert til hans falne sønn og til alle andre som mistet livet i årene 1914-1918.

fredag 20. februar 2009

Litt respekt til Storberget

Det er første gang jeg følger en politisk sak mer eller mindre direkte mens den utfolder seg. Og det er i hvert fall første gang jeg er med å diskutere den mens pressekonferansen fortsatt pågår. En tvilsom humanist har kommet med noen spådommer i forkant, som ikke ser ut til å ha slått til. Storberget blir sittende, det samme gjør hans underordnede Tadjik og Aas Hansen.

Storberget har gjort det eneste fornuftige i en situasjon der skaden allerede er gjort, i hvert fall fra et taktisk-politisk synspunkt. Å ofre en av dem - eller begge - som syndebukk ville sementert inntrykket av minsteren som en nikkedukke eller sosekopp som hverken har kontroll eller oversikt med hva hans underordnede foretar seg. Noe som ville tatt seg dårlig ut for en regjering som allerede er i ferd med å sementere et inntrykk som sosete og preget av underlige korridormanøvre. I stedet har han valgt å ta det fulle ansvaret selv. Noe han bør i kraft av å være ansvarlig statsråd.

fredag 9. januar 2009

Om å skyte seg selv i begge føtter

I skrivende stund er det usikkert hva slags nasjonalitet de unge demonstrantene som satte Oslo på hodet i går kveld egentlig hadde. Det som i hvert fall blir mer og mer klart er at det ikke er Blitz som har vært på ferde denne gangen. Det er ungdom med bakgrunn fra Midt-Østen, mange av dem sannsynligvis palestinere. Og de aller, aller fleste muslimer. Jeg skal ikke nekte for at dette setter i gang en god del reflekser i meg, inkludert tanker om ”Eurabia” og ”trusler mot det norske demokratiet”. Ufortjente reflekser, siden både Islamsk Råd og – går jeg ut fra – de fleste andre tenkende muslimske innvandrere har tatt fullstendig avstand fra herjingene. Takk og lov ser det også ut til at de vanlige forståelsesfulle stemmene har uteblitt – ingen Unni Wikan har for eksempel til nå forsøkt å hevde at nnordmenn må ta konsekvensene av det flerkulturelle samfunnet og slutte å arrangere provoserende demonstrasjoner.

Jeg anser Israels fremferd i Gaza som horribel. Punktum. Dette er ikke engang et tema jeg orker diskutere. Likeledes er jeg negativ til alt som heter rasisme - også når det kalles islamskepsis - og ”clash of civilizations” selv om jeg ikke nødvendigvis uten videre omfavner kreolisering som løsningen på alt. Opptøyene i Oslo tjener dessverre ingen som helst andre hensikter enn å støtte krefter som ønsker en slik polarisering. For dem er dette ”beviset” på at de har hatt rett hele tiden – at vi står overfor en islamsk trussel i og utenfor Europa. Demonstrantene har klart det doble kunststykket å både fortrenge myrderiene i Gaza fra avisforsidene og å spille kortene rett i hendene på innvandringsmotstanderne, den kristne høyrefløyen og Israelvennene. Samt å bringe disse enda tettere sammen. Og på toppen av det hele kanskje også å vekke en viss sympati. Siv Jensen var i utgangspunktet henvist til å busse inn demonstranter fra ”hele landet” for å klare å samle et par hundre tilhørere. Noe som ville blitt forbigått i stillhet og i høyden fått en liten notis hadde det ikke vært for kveldens hendelser. Mange mente også at Israel-støtten var politisk suicidal. I stedet fikk hun en PR-gevinst uten sidestykke.

Jeg ser levende for meg Oddvar Stenstrøm i Holmgang eller et tilsvarende FrP-dominert debattprogram snu seg mot kamera i et studio der Siv Jensen, representanter for Med Israel for Fred og noen ”token” midtøsteneksperter som er utpekt til kveldens hakkekyllinger sitter klare og med en salvelsesfullt fortørnet mine åpne programmet: ”Muslimske ungdommer angriper fredelige demonstranter og setter Karl Johan i flammer. Vi spør: Er vi i ferd med å få franske tilstander i Norge?””