fredag 9. januar 2009

Om å skyte seg selv i begge føtter

I skrivende stund er det usikkert hva slags nasjonalitet de unge demonstrantene som satte Oslo på hodet i går kveld egentlig hadde. Det som i hvert fall blir mer og mer klart er at det ikke er Blitz som har vært på ferde denne gangen. Det er ungdom med bakgrunn fra Midt-Østen, mange av dem sannsynligvis palestinere. Og de aller, aller fleste muslimer. Jeg skal ikke nekte for at dette setter i gang en god del reflekser i meg, inkludert tanker om ”Eurabia” og ”trusler mot det norske demokratiet”. Ufortjente reflekser, siden både Islamsk Råd og – går jeg ut fra – de fleste andre tenkende muslimske innvandrere har tatt fullstendig avstand fra herjingene. Takk og lov ser det også ut til at de vanlige forståelsesfulle stemmene har uteblitt – ingen Unni Wikan har for eksempel til nå forsøkt å hevde at nnordmenn må ta konsekvensene av det flerkulturelle samfunnet og slutte å arrangere provoserende demonstrasjoner.

Jeg anser Israels fremferd i Gaza som horribel. Punktum. Dette er ikke engang et tema jeg orker diskutere. Likeledes er jeg negativ til alt som heter rasisme - også når det kalles islamskepsis - og ”clash of civilizations” selv om jeg ikke nødvendigvis uten videre omfavner kreolisering som løsningen på alt. Opptøyene i Oslo tjener dessverre ingen som helst andre hensikter enn å støtte krefter som ønsker en slik polarisering. For dem er dette ”beviset” på at de har hatt rett hele tiden – at vi står overfor en islamsk trussel i og utenfor Europa. Demonstrantene har klart det doble kunststykket å både fortrenge myrderiene i Gaza fra avisforsidene og å spille kortene rett i hendene på innvandringsmotstanderne, den kristne høyrefløyen og Israelvennene. Samt å bringe disse enda tettere sammen. Og på toppen av det hele kanskje også å vekke en viss sympati. Siv Jensen var i utgangspunktet henvist til å busse inn demonstranter fra ”hele landet” for å klare å samle et par hundre tilhørere. Noe som ville blitt forbigått i stillhet og i høyden fått en liten notis hadde det ikke vært for kveldens hendelser. Mange mente også at Israel-støtten var politisk suicidal. I stedet fikk hun en PR-gevinst uten sidestykke.

Jeg ser levende for meg Oddvar Stenstrøm i Holmgang eller et tilsvarende FrP-dominert debattprogram snu seg mot kamera i et studio der Siv Jensen, representanter for Med Israel for Fred og noen ”token” midtøsteneksperter som er utpekt til kveldens hakkekyllinger sitter klare og med en salvelsesfullt fortørnet mine åpne programmet: ”Muslimske ungdommer angriper fredelige demonstranter og setter Karl Johan i flammer. Vi spør: Er vi i ferd med å få franske tilstander i Norge?””